Kunstnerisk har jeg siden andre halvdel av 1990-taller som oftest arbeidet med situasjoner og kontekster som kan innebære handling, og lager ofte billedlige ting til dette. Det betyr at jeg jobber billedlig ut fra funksjonelle og kjente ting, som ildsted, frø, frukt, bord, benk, aorta, krukke og kar. Det er konkrete ting, men samtidig er de i en billedtankegang og ut fra ulike situasjoner og kontekster assosiative, vage og flertydige. Dette kaller jeg metonymiske handlingsobjekter.
Kunstneren Marcel Duchamp(fransk-amerikansk kunstner 1887-1968) er en av dem som beredet grunnen for at tingen kan være bilde. Han var en av de første til å bryte med modernismens strenge, formalistiske og elitære tanker og stil. Ja, det var Duchamp som stilte ut et pissoar og signerte det R.Mutt. Han er blant grunnleggerne for det som kalles readymades, installasjon og performance innen billedkunsten. Han viste at konteksten og konseptet, eller tankene i prosjektet, er mer vesentlig enn et enkeltverk.

Alle skjønner jo at hvis du stiller ut et pissoar i et galleri eller et kirkerom så får det en annen funksjon enn på toalettet. Fra dette kan utledes at sted, rom, lys og tid er primære betingelser for visuell kunst. La oss forsøke å tenke litt på dette pissoaret signert R. Mutt i et galleri. Mutt er et tysk ord og betyr det samme som hos oss, en slags nedstemthet. Pissoaret uttrykker vel i en gallerikontekst heller ikke akkurat noe oppstemt. Ikke er det noe sublimt eller personlig ved det heller. Det virker mer som Duchamp vil uttrykke noe kritisk til kunstinstitusjonen, om kunstnere og kunstverk, vurdering, status og marked. Det er det også mange andre som har gjort etter ham. Både installasjon, performance, land art og street art fungerer med tankene og handlingene som verket, og dokumenteres i ettertid gjennom tekst og bilder. På denne måten fungerer kunsten som innhold og mening knyttet til den aktuelle situasjonen, og er fri fra kapitalisme med samleverdi og eiebegjær. Det er noe grunnleggende positivt i dette, kunst som et eget frirom for menneskets tanker og opplevelse knyttet til ulike situasjoner. Jeg liker godt disse grunntankene, og bruker gjerne situasjoner hvor mennesker samles, som kirkerom, teater eller lignende.

Jeg er imidlertid ikke så glad i å bruke readymades eller søppelmaterialer alene, men vil heller prøve å gi en nærhet til det positive og store i naturmaterialer. Jeg er redd vi er i ferd med å miste kontakten med naturen, noe som ser ut til å føre oss over i et negativt overforbruk av ting, at det blir som en spiral av kortvarig kjøpelykke som stadig akselerer. Det er også noe av grunnen til at en del kunstnere velger søppelmaterialer i sitt arbeid. De tenker at verden overfylles av ting og at vi overforbruker uten omtanke, og at søppelmaterialer eller ”trash” kan få oss til å stoppe opp og tenke oss om. Det er jeg også opptatt av, men ønsker heller å oppnå det gjennom håndgjort arbeid i møte med tingen. Dette er også en reaksjon på dagens designhysteri, som masseproduserer god form og tvinger naturmaterialer til alt ser likt ut, og det bare med et hovedmål, profitt.
En annen kunstner som har vist oss en del om sammenhengen mellom ting og bilde, er Rene Magritte(Belgia 1898-1967). Han kom etter Duchamp og var en surrealist som arbeidet nokså figurativt med maleri, men med overraskende sammenstillinger som ikke kunne være imitasjon av virkeligheten. ”Dette er ikke en pipe” er teksten under en svært figurativ bildefremstilling av en pipe. Gåtefullt og rart tenker vi fort, det er jo nettopp en pipe det er. Ved nærmere ettertanke griper vi kanskje at han har helt rett. Det er ikke en pipe, men en avbildning. I det ligger en vesentlig forskjell eller distinksjon. Noen hevder at den forskjellen er sterk nok til å begrunne maleri som kunstmedium i dag. For meg har det Magritte gjorde bidratt til å gjøre det klart at selve tingen, i stedet for avbildningen, kan bli et mer konkret bilde, noe som igjen kan tilføre at det kommer nærmere og sterkere en betrakter i en situasjon, enten det er i et galleri, kirkerom, kulturhus, skole eller et hjem.

Etter Magritte har kunstneren Joseph Kosuth(Amerika 1945-) videreført tanker om forskjeller på ting, avbildning av ting og tekst om ting. Ett av hans mest kjente arbeider heter ”One and Three chairs” eller ”En og tre stoler”. Installasjonen viser en vanlig stol som står på gulvet. På veggen bak eller ved siden av henger en tekst om en stol og en avbildning av en stol. På denne måten viser han oss noe som bringer frem refleksjoner og tanker rundt begreper, i dette tilfellet stol. Avbildningen viser en side av virkeligheten, teksten en annen og stolen selv en tredje. Mange reagerer på dette som en veldig tankebasert kunst, en slags filosofisk kunst, eller kunst som en slags øvelse i filosofi. Hvor er det blitt av det estetiske, materialene og det håndgjorte? Jeg er blant de som nok savner nettopp dette i denne type kunst. Derfor arbeider jeg for å få til en syntese eller sammensmelting mellom materialet, idebasert kunst og modernistisk form.