Til denne utstillingen har jeg arbeidet med utgangspunkt i begreper som identitet, verdighet og massemigrasjon. Massemigrasjon som følge av klimaendringer, krig og terror er en overveldende utfordring. Det er krevende når mennesker med ulik sosial og kulturell bakgrunn møtes og må utvikle et felles samfunn. For oss i vesten kan det være naturlig å tenke at utfordringene kan løses gjennom demokrati, sekulariserte byråkratier, retningslinjer og vedtekter. Det er mye godt som kan skje ut fra denne samfunnsstrukturen. Samtidig lever store deler av verdens befolkning med andre samfunnsstrukturer og tankesett. Et betydelig antall mennesker lever for eksempel i en virkelighet som er sterkt influert av religion. For at mennesker med ulike verdi- og tankesett kan oppnå god dialog, kan verdighet være et nøkkelord.

Verdighet er et begrep som forstås og utvikles på ulike måter, både innen juss, religion, filosofi og kunst. Innen kunst er det mange sterke eksempler på kunstprosjekter som visualiserer og stiller spørsmål ved verdighet på svært uttrykksfulle måter, for eksempel kunstverk av Ai Weiwei og Marina Abramovic. Jeg arbeider ut fra et åpent verdighetsbegrep og bruker Christopher Mc Cruddens forståelse av dette. Et av McCruddens sentrale poeng er at mangfoldet av betydninger baserer seg på en minimum felles kjerne i forståelsen av verdighet, (1) at mennesket har en iboende verdighet, (2) at denne verdigheten innebærer at den også finnes i andre, og derved lar dette prege relasjonene (3) at staten må forholde seg til at individer har verdighet.

Hvorfor velge trematerialet som fremtredende uttrykksmåte til dette temaet? Trematerialet tilbyr opplevelser og erfaringer for både hørsel, syn, lukt og berøring. Berøring er den sansen som gir mest informasjon fra ulike deler av kroppen, fra hud og slimhinner, aller mest fra fingerspisser, ansikt og kjønnsorganer. Årringer, kvister, sprekker, tørkebevegelser, blankhet, ruhet osv er ulike uttrykksmuligheter i materialet. I en kube laget ut av en trestamme blir rotskuddet synlig. Det sammen gjelder kjerne- og yteveden, og årene som bygger seg på. Årringene forteller om gode og dårlige år. Hvert tre er unikt, det er ustyrlig og har egenrådighet, akkurat som menneskets iboende verdighet bør være. Selv om treet tørker og sprekker, så og si får sår og sprekker i fasaden, lever det videre selv etter at det er hugget i. I følge artsdatabanken er treslagene ask og alm(embla) utrydningstruet i Sandefjord. Ask og Embla er også navnene på de første menneskene i norrøn mytologi. Det er et sterkt bilde at nettopp disse tresortene er utrydningstruet. Treet brukes også billedlig som menneske i andre religioner, for eksempel kristendommen. Treet kan ha potensiale til å representere noe menneskelig også i forbindelse med massemigrasjon og verdighet.

I utstillingen er det installasjoner som tilbyr interaktivitet, med for eksempel handlinger som å kunne berøre eller skrive og tegne. Ved denne vektleggingen av handlingene, så oppstår meningen/kunstverket i det potensielle møtet mellom publikum og installasjonene. Derfor kan vi kalle installasjonene for performative verk. En intensjon er at objektene i installasjonene skal leve videre som performative også utenfor gallerirommet. Kan de store kubene for eksempel brukes som fothviler, til å legge fra seg dagens avis eller sette fra seg en kopp kaffe på? Kan kubene i en slik kontekst vekke nysgjerrighet og innby til samtaler og sterkere bevissthet om for eksempel klimaendringer, stammetilhørighet og sprekkene som oppstår i brudd? Hva kan i så fall økt bevissthet bidra til?